Den vanligste misforståelsen i møte med Gud..

Det er kanskje ikke så mange mennesker i dag som søker Gud. I alle fall ikke i den grad de er klar over selv.

Men en del mennesker går rundt med en uro og lengsel som ikke forsvinner. Den kan overdøves til tider, men dypest der inne ligger det en lengsel som ikke kan slukkes. En visshet om at noe skulle vært annerledes.

Trangen til å fylle dette tomrommet gir forskjellige utslag i menneskers liv. Vi flykter fra stillheten. Fyller tiden med allslags gjøremål og underholdning, for å holde tankene i sjakk. Kanskje roer du ned med noen glass vin fordi du trenger hjelp til å sovne. Og de livet har fart hardest med, har sår som ender med angst, rus problemer, eller det som verre er, i mangel på et bedre botemiddel.

På et tidspunkt i livet har du kanskje gjort et ærlig forsøk på å søke Gud? Du har bedt til Gud, gått i kirken, eller tatt frem Bibelen for å se om det kan være noe i disse gamle skriftene som kan være til hjelp i den situasjonen du befinner deg. Av og til hører vi om folk som har åpnet bibelen i en vanskelig livssituasjon og blitt møtt på underlig vis. Gjerne med ord som taler direkte inn i deres situasjon og som gir trøst og håp eller svar på et problem. Men mange mennesker opplever Bibelen som noe skummelt tungt og dømmende. Alle deres møter med kristendom har vært enten kjedelige eller ubehagelige. Og når de åpner bibelen føles det bare som stein til byrden, som å bli hakket på når en allerede ligger nede. Resultatet blir gjerne at du gir opp. De fleste har nok problemer fra før, om de ikke skal bli hamret med strenge krav i tillegg. Om at du skal eller skal ikke. Det kan være vanskelig å lese Bibelen uten å bli redd eller føle seg dømt av den renhet og hellighet som der kreves av et menneske. Forutsatt at en er ærlig med seg selv og tar det som står der på alvor.

For dem som virkelig ønsker å søke Gud og finne Ham, så blir det viktig for det mennesket å vite at det er akseptert av Gud. Det kan uttrykkes på mange måter. Noen kaller det å tro rett, noen kaller det frelses visshet og andre kaller det å bli rettferdig for Gud.  

Så hvordan blir en rettferdig for Gud?

Fortellingen om Abraham i Bibelen gir oss faktisk svar på det. Den peker også på den vanligste misforståelsen hos mennesker som prøver å oppnå dette, altså å bli rettferdig for Gud.

Abraham bor i et land som ligger i dagens Syria, på den tiden kalt Ur i Kaldea. Han opplever at Gud ber ham om å dra ut ifra det landet han bor i og reise til et land som ligger langt borte. Gud lover at Abraham skal få dette landet til odel og eige. Landet heter Kanaan og er det lovede land.

Han fikk også et annet løfte av Gud, nemlig at hans etterkommere skulle bli tallrike som stjernene på himmelen.

Abraham reiser avgårde og kommer til dette landet. Men han bor i telt og lever som en fremmed blant de andre folkene som bor der fra før.

Han og kona hans Sara ventet på at løftet om etterkommere skulle gå i oppfyllelse, men de fikk ikke barn. Det står at de ble gamle og fortsatt hadde de ikke fått noen etterkommere. Og da de ikke ser oppfyllelsen av løftet så begynner de å bli urolige. Sara foreslår at Abraham skal få barn med tjeneste kvinnen hennes, Hagar. Slik at Sara kunne få barn ved henne.

Abraham gjør så, og Hagar føder en sønn som får navnet Ismael. Men da Abraham er blitt 99 år kommer Gud på nytt til ham og gjentar løftet sitt om at Abraham skal få en sønn sammen med sin kone Sara som er 90 år gammel. Ett år senere går løftet i oppfyllelse. Sara føder en sønn og kaller barnet Isak.

Etter hvert som de to sønnene Ismael og Isak vokser opp, oppstår det et sjalusi drama. Han som en gang var arving og enebarn blir degradert til bare å være trellkvinnens sønn. Isak som er mye yngre tar plassen som yndling og arving.

Dramaet ender med at Abraham får beskjed av Sara: Jag vekk denne trellkvinnen og sønnen hennes. For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med Isak, min sønn.

Det gjør vondt for Abraham å sende bort Ismael, for han er svært glad i gutten. Gud forsikrer Abraham at han skal gjøre som Sara forlanger for Gud vil ta seg av gutten og gjøre ham til et stort folk.

Det virker kanskje hjerterått at Abraham får beskjed om at han skal sende fra seg Hagar og sin sønn Ismael, og slik opplevdes det nok også. Men bak dette ligger det en dypere mening.

Hele historien kan lese i 1 Mosebok kapitel 12-21.

Så hvordan svarer denne historien på spørsmålet vi startet med? Hvordan blir et menneske rettferdig  for Gud?

Det hele begynner med at Gud gjør seg kjent for Abraham og sier at han vil velsigne ham, gjøre ham til et stort folk og gi ham et land til odel og eige. Skriften sier videre at Abraham trodde Herren, og derfor regnet Herren han som rettferdig.

Han fikk et løfte om velsignelse av Gud. Ved å regne med at det Gud sa var sant, så mottok han det han var blitt lovet.

Men senere i fortellingen så begynner Abraham og Sara å bli gamle og urolige. Ingenting har endret seg. Deres ’’døde’’ legeme er ute av stand til å ’’bære frukt’’ som i dette tilfelle var å føde barn. Sara  og Abraham begynner å ta saken i egne hender. Kanskje tenker hun at hvis løftet skal gå i oppfyllelse så må de hjelpe til.

På samme måte har Gud i Bibelen gitt hver av oss et løfte om frelse og rettferdighet til hver den som tror på Jesus. Og på samme vis som Abraham og Sara ble urolige når de ikke så oppfyllelsen av løfte, så kan vi også bli urolige. Vi ser på våre ’’døde’’ legemer som ikke bærer den frukten den skal.

Vi ser ikke selv at vi er blitt rettferdige.

Tvert imot så ser det kanskje ut som om ingenting har forandret seg. Vi har fortsatt onde tanker og merker lysten til det onde i våre hjerter.

Vi opplever at våre døde legemer ikke er i stand til å bære den frukten som kreves av oss og som skulle være forventet ut i fra løftet om frelse og rettferdighet.

Da er det veldig lett for at vi begynner å vil ’’hjelpe til’’ selv.

Hva skjer når Abraham og Sara tar saken i egne hender og begynner å oppfylle Guds løfte i egen kraft? Jo da fødes det en trellsønn. Ikke den frie sønn som var lovet, men en trellsønn. Og han skal ikke arve sammen med den frie sønnen.

Når vi begynner å hjelpe til, prøver å fikse på våre liv, prøver å bli slik at Gud kan godta oss da fødes det en trellsønn. Vi blir lov treller. 

Denne fortellingen er forklart i Det nye testamentet i Romerbrevet kapitel 4 og Galaterbrevet kapittel 4.

Her sier Bibelen at fortellingen om Abraham har en dypere mening. Og at disse to konene er et bilde på to pakter.

Begge føder hver sine sønner:

Hagar føder en trellsønn, altså en sønn til slaveri.

Sara føder løfte sønnen, en fri sønn og arving.

I denne historien ligger det med andre ord en sterk advarsel til alle som søker Gud og ønsker å bli frelst. Og dette er nok en av de mest vanlige misforståelsene i møte med Kristendommen.

Disse to sønnene ser nok ikke så forskjellige ut i utgangspunktet. Men det er en himmelvid forskjell på deres virkelige tilstand.

En trell må streve, tjene og være plettfri for å oppnå sin Herres velvilje. Og håper at ved alt sitt strev og lidelse at han til slutt skal få sin frihet, men ender opp tomhendt.

Det finnes ingen visshet, ingen takknemlighet og glede i dette livet. Bare strev og uro. Gjerne også dømmesyke mot dem som skårer dårligere på skalaen.

Den frie sønnen, er fri. Han blir også kalt løfte sønnen. Det som var umulig for mennesket, det gjorde Gud, ved at han gav et løfte. De stolte på Gud og hans løfte, og det førte til at det ble født en fri sønn, en som er sønn i huset, sin Fars sønn og arving til hele herligheten. Denne sønnen er arving og sinn fars elskede barn! Ikke på grunn av noe han har gjort og fått til men på grunn av noe Gud har gjort. Og det Gud har gjort står ferdig. Det er et fullbrakt verk som ikke skal fikses på.

For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og holdt dom over synden i kjødet.  Romerbrevet 8,3

Ser du forskjellen?

I Abrahams hus var det to sønner som kalte Abraham for Far. Slik er det også i vår tid.

Denne fortellingen taler om to måter å ’’være kristen’’ på, altså to typer kristne mennesker. De kan se ganske like ut på utsiden men i virkeligheten er de veldig forskjellige.

Forskjellen handler om måten de er født på. Ismael ble født på helt naturlig vis. Slik vi alle har blitt til. Ved at en fruktbar mann og en fruktbar kvinne får barn i sammen på vanlig måte.

Isak derimot ble ikke født på naturlig vis. Han ble født av en kvinne som var ufruktbar. En kvinne med et morsliv som ikke var i stand til å føde barn. I tillegg var hun 90 år. Altså var det noe umulig som skjedde her. Det skjedde på grunn av et løfte som Gud hadde gitt.

Når vi overfører bildebetydningen av fødsel til våre åndelige liv, så kan man se at de to typene av kristne mennesker blir til ved at de stoler på to forskjellige typer ord eller budskap. Den ene prøver å oppnå det evige liv ved selv å oppnå rettferdighet ved loven. Altså å selv bli god nok kristen, en slik kristen som Gud kan akseptere.

Den andre mottar det evige liv, ved at de stoler på Guds løfte. Til tross for at kjødet ikke kan bære frukt, så fødes den frie sønnen, arvingen til det evige liv, ved at de regner med Guds verk. 

Ismael-Kristne

Det Bibelen forteller oss igjennom denne historien er at en type kristne, vi kan kalle dem Ismael-kristne, som er blitt kristne på naturlig vis, ved kjødets gjerning. De ser ganske like ut som Isak-kristne på overflaten. Men som vi leste tidligere: De skal ikke arve, sammen med løftes sønnen.

Med andre ord, de går evig fortapt. Og arver ikke det evige liv i himmelens rike.

Dette er mennesker som har blitt vakt av Guds Ord, og som lytter til Bibelens bud og krav. De tar fatt på ’’utfordringene’’ de møter i Bibelen og prøver så godt de kan å følge det som står. De fikser på livet sitt etter beste evne og er gjerne ivrige i kristen arbeid.

På innsiden er det kanskje litt uavklart og urolig. De ønsker å høre Gud til og være et Guds barn. For å oppnå dette prøver de å leve slik at Gud kan godta dem og være fornøyd med dem. Blir de urolige for sitt gudsforhold så leser de i Bibelen går på møter og gjør andre ting som forventes av en kristen. I perioder når de får kristenlivet til å fungere, og lykkes med sin iver i tjenesten så får de ro på innsiden. Kort sagt, det er dem selv som er i fokus. Jeg må få til, jeg må klare, jeg må tro rett, jeg må angre, jeg må bekjenne, jeg, jeg, jeg...

Det som kjennetegner Lovens etterfølgere er mangel på kjærlighet, tillit og takknemlighet. Loven kan drive oss til anger, etterfølgelse, og forbedring. Men den driver oss ved frykt.

Loven kan aldri skape sann kjærlighet til Gud og Guds bud i våre hjerter. Den skaper en endring i det ytre. I kjødet, men ikke i hjertet.

Isak-Kristne

I motsetning til Ismael så er altså Isak født ved et løfte. Isak-kristne har gitt opp loven som frelses vei. Gitt opp å bli slik Gud vil ha oss. Fokuset er flyttet over ifra Jeg, til Ham! Altså til Ham som gav løftet. I stede for å regne med seg selv og sin egen kristendom så regner de med Guds løsning.

Problemet ditt er at du med alt ditt strev aldri blir en sånn kristen at Gud vil godta deg. Din gudsfrykt kommer til kort, og du angrer ikke nok. Du kan prøve å overgi ditt hjerte fullt og helt til Gud, men du klarer aldri å overgi deg nok. Det finnes ikke materiale i deg til å bli en slik Kristen at Gud kan ha behag i ditt liv.

Guds løsning på problemet ditt, er ikke å hjelpe deg til å bli en god nok kristen, men å gi deg en helt annen løsning.

Denne løsningen er Jesus. Hans liv og hans rettferdighet.

Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene (les: Gamle testamentet) vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Romerne 3,21 

Her står det uavhengig av loven, altså er dette en rettferdighet vi mottar uten at vi selv oppfyller Guds krav.

Hvordan mottar vi denne rettferdigheten da?

Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.             Romerne 4, 4-5

Hvem er det som rettferdiggjør den ugudelige? Det er Jesus. 

Gud har sagt at vi skal rette fokuset over på hva han har gjort. Det eneste som kan frelse et menneske, det gjorde Gud for over 2000 år siden da han lot straffen som du skulle hatt, ramme Jesus.

Du skal ikke føle det, du skal heller ikke oppleve noe spesielt for å motta det. Gud har allerede ordnet opp.

Gud har gjort det som trengtes å gjøres, og innbydelsen har gått ut til alle:

Kom for alt er ferdig!